Jeg kjenner jeg faktisk har latt meg provosere litt av denne mammabloggdebatten. Den har nå «pågått» mer eller mindre siden mai, og jeg trodde jeg skulle greie å holde meg for god til det, men neida. Og siden jeg har en m-a-m-m-a-b-l-o-g-g så velger jeg å dele dette på bloggen og. Legger merke til at det gjerne er de uten blogg og uten unger som roper høyest.
For å gjøre det litt enkelt for meg selv (og for å få et mer kortfattet innlegg, noe som blir vanskelig) så velger jeg å formulere noe punktvis.
- Alt er ikke perfekt, selv om det kan virke slik på bloggen. Men hvem gidder henge ut venner, familie, andre problemer på en offentlig blogg? Og deler DU det negative i hverdagen din med alle sammen?
- Fordi om man ønsker å lage stjerneformede brødskiver med hjerteformede leverposteiklatter til barna sine, bryr det virkelig deg så mye? Enkelte liker å dille og dalle litt og lage en innbydende matpakke, mens andre gjør det kjapt og enkelt – begge deler er like bra, det er jo bare en matpakke. Du hører ikke de som lager disse «fine» matpakkene klage over naboeungenes matpakker, så hvorfor omvendt?
- Man er hverken underdaning, husmor, gammeldags eller «bedre» fordi om man lager mat fra bunnen av, baker brød selv eller gjør andre «husmor-ting» – enkelte liker å gjøre slikt, på lik linje med en som har maling, sport eller instrument som hobby.
- Fordi om man lager babymaten fra bunnen av så betyr ikke det at man ser ned på de som kjøper nestle og tenker dårligere om dem. Har du tenkt at det faktisk kan ha en underliggende årsak? At det ikke er frivillig? Allergier kan være en slik årsak som gjør foreldre obs på hva barna får i seg.
- Man kan fint ha privatliv OG familieliv fordi om man velger å dele litt av hverdagen sin på bloggen. Hvem søren hadde giddet å ha en blogg om man ikke hadde det? Og man deler jo ikke ALT, da er det i såfall fint lite som skjer i livet mitt.
Jeg synes det får gå grenser. Nå bør folk feie litt for sin egen dør. Jeg synes det finnes mange ting som er verre enn å blogge. Jeg synes bloggere som legger ut nakenbilder av barna sine, bilder som ikke er godt vannmerket, eller for mye informasjon om barnet er dumt. Dette er noe som kan skape konsekvenser for barnet senere. Men igjen, det er deres liv og deres valg. Men å se tilbake på at man hadde en koselig trilletur, krabbet på gulvet, lekte i babygymmen, fikk tenner, spiste mat,var på ferie, eller noe annet sammen familie og venner det er bare koselig. Jeg hadde likt å lese litt om meg selv fra min baby/barnetid (derfor skriver jeg dagbok til Ulrik).
Jeg begynte å blogge først og fremst siden jeg flyttet et stykke unna venner og familie. Slik kunne jeg dele litt av hverdagen vår med dem. Deretter ble det ganske gøy å blogge under svangerskapet og jeg fikk mange fine tilbakemeldinger. Jeg valgte å fortelle om historien vår (at vi slet med å få Ulrik) fordi jeg har så fine lesere som jeg visste kom til å støtte oss og håpet kanskje det kunne hjelpe andre evt gi håp – vi greide det jo (og jeg har faktisk fått mange fine tilbakemeldinger fra andre i samme situasjon f.eks dette). Og face it, jeg bort på en liten øy hvor jungeltelegrafen får feteste julebonusen hver år uansett, så her vet de fleste det meste.
Etterhvert så ble jeg fast leser på noen blogger (stor sett mammabloggere – det høres jo ut som et skjellsord snart) og fikk selv faste lesere, og man utvikler et slags venneskap igjennom bloggen. Man adder hverandre på facebook (som faktisk er verre en bloggen, her eier jeg alle rettighetene over det jeg skriver og bilder, mens på facebook er det facebook som eier dem), sender sms og meldinger og møtes. For min del har jeg blitt kjent meg mange fine mennesker, til og med venninner av en bloggvenninne og dette er noe jeg synes er utrolig koselig. Og jeg gleder meg stort til å kunne bli bedre kjent med dem. Jeg får invitasjoner til home-party, playdates og nå skal jeg til og med få låne lekegrinden til ei som jeg ikke visste hvem var, før bloggen, men som jeg på en måte har blitt kjent med gjennom en bloggvenninne, blogging, instagram og facebook! Og det er så mange fler jeg skulle ønske jeg kunne møtt. Et slagt «mammabloggtreff» (for å GNI det inn). Det er ikke for å få oppmerksomhet man blogger, men for å dele litt om hverdagen og det som opptar og interesserer en, inspirere, få inspirasjon og få bloggvenner.
Vi har fått utrolig mange tips, oppskrifter, interiørtips, lese andres erfaringer og det synes jeg har vært veldig kjekt. Da vi skulle kjøpe inn babyutstyr, hadde vi lest litt om forskjellig på forhånd. Mange ting hadde jeg ikke tenkt på en gang, og jeg ble så glad for at den bloggeren hadde skrevet om akkurat det. Om noen har følt det slik etter de har lest noe hos meg, så er det flott.
Vi har også fått mange fine muligheter til å teste ut babyutstyr, ting til hus og hjem, ha konkurranser hvor jeg kan gi en gave til leserne og dette er SUPERT, synes jeg. Jeg føler at jeg faktisk gir noen som liker å følge oss mulighet til å få en liten dings til deres barn.
Jeg skriver ingenting jeg ikke står for, jeg deler ikke for mye eller privat (da tror jeg at Sofie, Kayso eller Carine (kanskje enda fler, til og med) antakelig hadde sagt i fra), jeg vannmerker bildene mine godt og koser meg med å skrive litt. Jeg har så mye venner og familie spredt om i landet og andre land, og de liker å følge med bloggen. Jeg legger ikke ut bilder av andre uten deres tillatelse og jeg forteller alltid Bjørnar hva jeg har skrevet, så får han si i fra om det er noe han ikke liker. Noen ganger sier han i fra om ting han synes jeg ikke bør skrive, og da gjør jeg ikke det.
Om man skal brukes så mye energi, mediaressurser, avisoppslag og annet på dette, bør man flytte fokuset, synes jeg. Enda bedre, bruke tiden og pengene på viktigere saker.
Nå skal jeg snart kjøre mannen på heliporten, og være gressenke i to uker. Det ble en tidligere utreise enn vanlig, men sånn er det bare. Ha en fin dag alle sammen, det skal jeg og Ulrik.
